30. april.

31. mar, 2017
31. mar, 2017
30. mar, 2017

Den 17. mars dro jeg hjem fra Tenerife. Denne ferien har vært noe annerledes enn mine tidligere opphold på Tenerife, idet jeg har hatt langt flere besøk. Besøk er hyggelig, og å gå på tur med følge gjør turene til en helt annen opplevelse enn når en går alene!

Nedsiden av å ha mange på besøk er at det gjerne blir til at en går på kjente stier og i et lavere tempo enn om en går alene. Resultatet er at det denne gangen har blitt mindre tid til utforskning av nye turmuligheter og at jeg ikke har hatt samme stigning i formen som under tidligere opphold.

Jeg er likevel fornøyd når det gjelder utforskning av nye turmuligheter. Runden Erjos - Cuevas Negras - tunnelen til barranco de los Concinos med "dødstunnelen" - stien tilbake til Erjos har jeg beskrevet tidligere. Nå har jeg fått bekreftet fra flere at det er en "Kjempetur!" Jeg tenker at denne turen i kombinasjon med "Månelandskapsturen" i Las Canadaskrateret vil gi et inntrykk av hvor store kontraster Tenerife har å by på. Barranco Juan Lopez har lenge stått på ønskelisten over turer jeg har villet gjennomføre. I 2016 gjorde jeg et første forsøk som strandet i et område med veltede, sammenfiltrede trær ispedd et forferdelig tornekratt helt i bunnen av barrancoen. Det verserer et par You Tube filmer som viser turen ned barranco Juan Lopez. En av dem viser en sti som går et stykke over bunnen på sydsiden. Denne har jeg nå lokalisert og fulgt ned til vel 200 meter over havet. Det er en ganske krevende sti som ikke er altfor godt merket. Jeg fulgte den ned til der hvor barranco el Retamar kommer innpå. Her er det veldig vilt og spektakulært! Det er neppe mer enn ca. en kilometer ned til sjøen derfra. Det skal utforskes til neste år.

I 2014 fant jeg helt tilfeldig det jeg nå kaller "Sendero del Cielo - himmelstien." Stien går opp på sydsiden av barranco Masca og begynner like i nærheten av åpningen på nedre tunnel. Den gangen utforsket jeg opp til ca. hundre meter over vannrenna før jeg ga meg. Stien er krevende, bratt og luftig. Jeg følte at det kunne vært hyggelig å hatt følge på turen. Nå ble Ingebjørg og Lars Tore ludvigsen og Tor Martin Klepaker med på videre utforsking av himmelstien. Vi kom et godt stykke videre forserte murer og steintrapper som Guanchene hadde bygget for hundrevis av år siden. Vi hadde kjøpt bilett til båten fra playa Masca så tiden gjorde at vi måtte gi oss. Til neste år regner jeg med at himmelstien er utforsket til topps.  Dette blir neppe en tur en tar med turister på!

Tidligere er også lokaliseringen og en liten utforskning av av "Mil ventanas" beskrevet. Denne tar jeg sikte på å utvikle til et ferdig turopplegg til neste år.

Jeg har tidligere  gjort et poeng av at mine turer kan gjennomføres i sin helhet til fots fra Los gigantes. Nå kan jeg også tilby turer i områder som krever buss eller taxi. Nye turer er:

- Fra cruz de Hilda til dyrkningsterasser på nordsiden av barranco Masca - retur

- Jungelturen. Erjos - Cuevas Negras - tunnel - barranco los Conchinos og dødstunnelen - rundtur tilbake til Erjos.

- Barranco Carrizales stien ned til sjøen og retur.

- Barranco Juan Lopez stien ned til sjøen og retur.

- Månelandskapet i las Canadaskrateret.

- Mil ventanas.

 

 

 

 

 

 

 

5. feb, 2017

Søndag på Bamboo bar. Fire turer tilbakelagt. På onsdag gikk keramikeren Katrine Køster Holst, Thor Martin og jeg, klippestien og tunnelen, vannrenna til rørhjørnet, før vi gikk opp til Tamaimotunnelen og returnerte via Camino rejal. Katrine ønsket å hente inspirasjon fra det vulkanske landskapet. Veldig hyggelig og begeistret turfølge!

Etter turen, og etter at vi hadde rettet opp væskebalansen på en bar på havna, kom en engelskmann og kastet seg over oss og lurte på om vi viste om noen turmuligheter i området. Det gjorde vi, og foreslo en tur neste dag. Han fortalte om alle turene han hadde gjennomført flere steder i verden. Bla. hadde han vært til basecamp Mount Everest flere ganger. Han var 70 år - ingen alder! Jeg var ikke bekymret for om han kunne gjennomføre turen, som jeg vil betegne som middels krevende. Klippestien, enkel klatring opp til den hvite tunnelen sti og vannrenna tilbake.

Allerede på klippestien begynte problemene. Han var ustø og stiv i kroppen og falt, heldigvis rett på baken i stien. Klatre hadde han aldri gjort før. Thor Martin gjorde en kjempejobb med å rettlede ham  på de vanskeligste stedene. Vel oppe ved tunnelen hadde vi brukt omtrent dobbelt så lang tid som jeg hadde forutsatt. Thor Martin var  den som først antydet at det ikke ville være forsvarlig å gjennomføre turen. Jeg var straks enig. Vi fulgte den hvite vannrenna og øvre Tamaimotunnel tilbake.

Engelskmannen var veldig fornøyd med turen, og syntes at vi hadde vært veldig tålmodig med ham. Hans kone ventet på en bar på havna, hvor de rundhåndet bidro til å slukke Thor Martins og min tørste strupe.

Lørdag gjennomførte Thor Martin og jeg turen vi hadde tiltenkt engelskmannen i et høyt tempo. Thor Martin ga utrykk for at han synes turen var fantastisk. Det greit å få bekreftet at de turene jeg vil ta med publikum på er så fine som jeg tror.

13 feb. Alene igjen. Siste turen tok Arne og jeg på lørdag 11.feb. Kjørte til Vera de la Erques, Parkerte og tok bena fatt i retning Montana Tejina. Det er oppgitt å være rundt 3 km. men virker å være lenger. Veldig grov og utvasket sti, samt ned og opp i et par barrancoer gjør turen ganske krevende. Vi tok først en liten runde i det lille jorbruksområdet ved foten av Montana Tejina med sin egenartede natur og spesielle bygninger. Området består i stor grad av vulkansk tuff som er lett å bearbeide med håndredskaper. Mange kjellere og fjellhaller er derfor  godt synlige fra veier og stier. Til slutt gikk vi opp til toppen, fulgte topp platået nordover og et lite stykke ned i nordhellingen til inngangen av grotten som leder inn til "Sima Tejina," en sjakt på ca 50 meters dybde. Varm og fuktig luft kom ut av hullet - hvorfor?

Jeg var ganske forkjølet og etter å ha kjørt Arne til flyplassen på søndag kjørte jeg rett hjem og la meg. Også mandag og tirsdag tok jeg det rolig. Først mot slutten av uken tok jeg noen turer og utforsket noen gamle stier i barranco Mancha de los Diaz. Murer var synlig fra hovedstien og tydet på at det kunne gå en sti opp et sidejuv. Det var veldig tilgrodd men etter en del roting kom jeg opp til 400 moh. vannrenna og fulgte denne til kilden.

Senere gikk jeg øvre sti for å se om jeg hadde oversett noen stier som kom innpå denne. Jeg fant ikke noe. Det er mange gamle murer og tegn på beboelse i sydsiden av bco. Mancha de los diaz, så det blir nok flere utforskningsturer dit.

31. jan, 2017

Etter at Charlotte reiste hjem valgte jeg og ta noen lette turer de første dagene for å restituere skrotten, klar for nye utfordringer når jeg skal ha med Ingebjørg, Katrine, Thor Martin, Lars Tore og Arne på tur. For et par år siden greide jeg å lokalisere tunnelen hvor 7 personer døde av oksygenmangel i 2007. Den ligger i "Jungelen" mellom Erjos og Las Portelas. Den kan nås via en 800 meter lang vanntunnel som går fra Cuevas Negras til Barranco de Conchinos (jeg tror det betyr "Grise barrancoen." (Jeg har gått spanskkurs, men har glemt alt!(nei foresten jeg vet hva cerveza er))).  Kanskje tohundre meter fra utgangen av tunnelen treffer en på gamle rustne skinner, gamle maskiner, vannoppsamlingsanlegg og, ved enden av skinnene "Dødstunnelen." Denne er nå lukket med 3 porter utenpå hverandre med hvert sitt varselskilt. For to år siden fortsatte jeg langs vannrenna jeg kom fra og fikk en helvetes tur langs en vannrenne som er i oppløsning og delvis overgrodd av et forferdelig tornekratt. Bortimot 3 kilometer går i tunnel som er så lav at en må gå så krumbøyd at ryggsekken skraper i taket. Mens en går slik må en bøye hode opp så en ser, og for det meste unngår å skalle i et av de milionene av ujevnhetene i taket. Jeg fikk meg et par skikkelige stjernesmeller. Kom ut av siste tunnelen og måtte forsere et tornekratt som ville få tornekrattet rundt slottet til Tornerrose til å visne av misunnelse. Dette var nedenfor el Palmar. Etter en ikke altfor blodig forsering av tornekrattet var det full fart oppover dalen til las Portelas og deretter veien som er gjort om til turistrute, tilbake til Erjos.

Dette er en kjempetur som ikke kan tilbys normale mennesker. Nå ville jeg etablere en mer folkelig rundtur. Ingebjørg og Maria kjørte meg til Erjos. Derfra gikk jeg ca. 500 høydemetere ned til Cuevas Negras, gjennom vanntunnelen til "Dødstunnelen." Deretter fulgte jeg et svakt tråkk oppover mot turiststien, som jeg fant etter rundt 2 timer totalt. Deretter er det godt merket og god sti og vei tilbake til Erjos. 3 timer og 11,7 kilometer i følge GPSèn. Da har jeg nok en tur å tilby publikum.

I dag, 31. januar, kjørte jeg til Guimar, og veien som Charlotte og jeg fant i forrige uke. Parkerte bilen der hvor jeg mente at det ikke ville være mulig å kjøre med vanlig personbil lenger, og tok bena fatt. Etter rundt en halvtime fant jeg en sti som gikk i riktig retning. Advarselskilt og forbudsskilt talte sitt klare språk om hva en risikerte dersom en fortsatte - fall utfor stupet! Til alt overmål sto det to firerhjulstrekkere fra "Guardia civil" parkert der. Jeg tenkte først at de var ute etter å ta folk som trosset forbudet. Gikk likevel og satset på å spille idiot (det faller meg ganske lett) dersom jeg møtte purken. Ved vannkanalen startet en heftig trasse delvis på den tildekkede kanalen, og delvis ved siden av. Hele tiden måtte jeg konsentrere meg, ofte var det under en halvmeter å gå på innenfor stup på flere hundre meter. Et traktorvrak ligger midt i stien, sikret med tykke wirer slik at den ikke skal rase videre. Den har ramlet ned dit fra veien femti meter over. Rett etter traktoren begynner den første tunnelen på en tre - firehundremeter. Der møtte jeg en ung mann som jeg forsøkte å kommunisere med. Han var kledd i uniform merket med "Guardia sivil." Han var ikke fult så dårlig i engelsk som jeg er i spansk, så jeg forsto ihvertfall at det ikke var mulig med noen rundtur.  En måtte gå så langt en ønsket og returnere samme vei. Nå har jeg noe på Guardia civil hvis de begynner å mase. Den første og den andre tunnelen var ordinære, og litt for lave. Så kom en forsmak på "mil ventanas." Mange vinduer med spektakulær utsikt i en loddrett fjellvegg. Jeg hadde begrenset med tid og snudde etter vel en time. Nok en turmulighet er etablert.